Det er søndag og tid for en smakebit. Det har blitt lite blogging de siste ukene. Mye å tenke på med jobben og så er jeg midt opp i et samlivsbrudd, og har valgt å bruke mye tid på min sønn på 8 år. Så regner med å komme sterkere tilbake etter hvert.
Flere smakebiter finne du HER på bloggen Flukten fra virkeligheten
Jeg har så vidt begynt på boka Maorienes sang av Sarah Lark.
Dette er en frittstående oppfølger til Den lange hvite skyens land som jeg leste tidligere i år
Fra bokens bakside:
1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen.
Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke – og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder.
"Karene i gullgraverleiren hadde sagt at Helen O`Keef var en eldre dame, en slags kvinnelig drage som hadde begynt å sprute ild etter hvert som hun ble eldre. På Miss Helens pensjonat hersket det streng regime, sa de. Røyking var forbudt, drikking like så, for ikke å snakke om å ta med seg gjester av motsatt kjønn opp på rommet, om man da ikke hadde vigselsattest å vise frem. Ut fra gullgravernes beskrivelse så William for seg et fengsel, snarere enn et pensjonat. I det minste fantes det hverken lopper eller veggdyr i Miss Helens etablissement, men til gjengjeld et badehus. Det var dette som til slutt hadde fått William til å gi blaffen i advarslene fra sine kjenninger. Etter tre dager på den nedlagte sauefarmen som gullgraverne hadde sikret seg som krypinn, var han villig til å utsette seg for hva som helst, bare han slapp unna utøyet. Han våget til og med å ta sjansen på "dragen" Helen O`Keefe
